Chayzi

Hadde det ikke vært herlig å bare kjøpe seg et svevende teppe og fly fra Bangladesh til Hawaii? Danse hula-hula og bo i stråhytte, for så å ri på delfiner til eventyrland der kun fantasien setter grenser?
Dette har nemlig Lekne Jens fått til! Og her kommer historien om han...



Det var en varm høstkveld, mens alle andre kunne gå ut og gjøre som de ville, satt Lekne Jens inne og var syk. Det værste Lekne Jens vet om er å være syk, for når man er syk kan man ikke dra på nye eventyr. Så nå skulle Lekne Jens sørge for at når han ble frisk kunne han ha så mye moro at han hadde tatt igjen for de dagene han lå hjemme og kjedet seg. Han planla et eventyr så stort at ingen trodde han skulle klare å muliggjøre det.
Dagene gikk, planleggingen fortsatte, og Lekne Jens ble frisk igjen. Han tok alle sparepengene sine og bestilte en enveisbillet til Bangladesh. Han slang seg på flyet - uten noe bagasje.
Bangladesh var nytt for Lekne Jens, og veldig mye større enn hans lille hjemby, Lofoten, i trygge Norge. Han forstod kjapt at det kunne bli problematisk for en liten gutt å finne frem til det han skulle, men det var han ingen hinder - tvert imot, en morsom utfordrelse!
Han gikk og gikk, lette og lette, i flere timer. Han hadde aldri sett så mye rart før i hele sitt liv! Alt var helt annerledes her. Etter noen timer med vandring i Bangladesh begynte det å bli mørkt og gatene ble tomme. Men der, der borte lyste det opp. En butikk som kun holdt åpent når folk flest hadde dratt? Lekne Jens hadde jo gått forbi den butikken der flere ganger allerede, men da var den stengt, uten noe skilt som sa hva slags butikk det var. - Jøss, det var rart. Sa Lekne Jens til seg selv, og klarte ikke la være og gå bort for å se hva slags butikk det var.  
Det var akkurat den butikken han hadde lett etter. En butikk som solgte svevende tepper! Lekne Jens gikk bort til butikkmannen og spurte på engelsk - How old do I got to be to buy and use those carpets? 
Butikkmannen så først litt rart på Lekne Jens, men så bare gliste han stort og svarte - Du, min kjære, du ser ut til å være en eventyrlysten kar, så du skal få et av meg gratis, uten noen spørsmål om alderen din!
Lekne Jens tok teppet, takket for seg og dro avgårde for å fortsette begynnelsen av eventyret sitt..





Fortsettelse følger når Kapittel 2 kommer

lalalala, jeg har vondt i halsen og ørene mine, jeg har feber.. høres ut som en ørebetennelse spør du meg, men så dro jeg jo til legen for å finne ut av det og det er visst streptokokker.

Så da blir jeg sengeliggende en liten stund..
Siden jeg nå går på antibiotika regner jeg med å være frisk som en fisk om ikke så lenge =D

Tankene spinner, man føler seg frustrert, ensom, forlatt, dum, teit, stygg, eller ettellerannet annet negativt..
Håper dette innlegget kan få hvertfall én til å klare å snu litt av de negative tankene..



Alle trenger noen å se opp til, og å bli sett opp til. Man trenger å vite at man er god til noe og har noe å gi til andre, men også at man har noe å lære, og noen å lære av.
Men nå i dag er vi alle så stresset hele tiden, har så dårlig tid. Alle har sitt eget å bry seg med. Da er det fort gjort å glemme viktige ting. Viktige ting som å si "jeg er så glad i deg" til en du er glad i, eller "jeg ser opp til deg" til en du ser opp til. Folk i dag har blitt utrolig flinke til å kritisere hverandre, og seg selv. Man har lettere for å fokusere på det negative, fordi man gjerne vil ha bort det negative. En liten hemmelighet er å sette seg ned, ta seg tid til å fokusere på det positive en gang i blandt. Se seg selv i speilet, fokuser på det man synes er bra med en selv, memorer det.


 
Å tenke tilbake på gode minner kan være til god hjelp når man skal få opp humøret.

Enkle, små ting kan fort få deg i så mye bedre humør, da blir dagen lettere. Og når dagen er lettere er det også lettere å huske å gi folk komplimenter. For komplimenter er så utrolig viktig!
Jeg smiler hver dag, føler meg glad hver dag. Jeg er lykkelig. Ikke bare fordi jeg har det jeg trenger, men fordi hver dag gir meg en ny mulighet til å fortelle folk at jeg er glad i en, ser opp til en, er stolt av en, osv. Hver dag gir meg en ny mulighet til å lytte på det folk har å si, og gi råd til de som ber om det.

Man faller alt for ofte og alt for lett for presset i hverdagen. Føler man må jobbe overtid, føler man må ditt, føler man må datt. Da er det fort gjort å glemme seg selv.



Tenk deg godt om, er det virkelig penger og annet materiellt gode som gjør deg lykkelig? Streber du virkelig etter det du trenger? Hvorfor har man så dårlig tid? Hvorfor stresse? Hvorfor ikke sette av nok tid til seg selv, tid til å gjøre noe man virkelig drømmer om, eller ønsker?

Et åpent sinn, og åpne øyne er det som gjør meg lykkelig. Hva gjør deg lykkelig?
Livet er hva man gjør det til, gjør livet ditt til et godt liv. Fokuser på det positive.
Og husk; Jeg ser opp til deg, fordi du er den du er!

Først vil jeg si at jeg er en svært lykkelig person, jeg er takknemmelig for alt jeg har i livet, men ingen er perfekte, eller?
..... Og her kommer et innlegg om følesen av å være dum.



Jeg har en dårlig opplevelse når det kommer til skole, ikke bare fordi jeg ble mobbet, men ingen tok meg seriøst. På barneskolen skulle jeg utredes for ADHD, pga tendenser som minnet om diagnosen. Men jeg var for flink på skolen, og jeg lærte for fort. Jeg slet meg gjennom barneskolen med et greit resultat og høye forventninger. Konsentrasjonsproblemene mine var visst bare et resultat av søvnmangelen min, som igjen var forårsaket av hyperaktiviteten min, som igjen skyldtes for mye sukker.

Nå i dag sitter jeg og ser tilbake, husker gleden jeg følte da jeg var bedre enn de andre i noe, den gang jeg var flink. Etterhvert som årene gikk og og ting ble vanskeligere på skolen ble tendensene sterkere og alt gikk mye saktere inn. På ungdomskolen gikk jeg til helsesøster og pratet om problemene mine, hun sa det kunne minne litt om ADHD og ba meg få mor eller far til å ringe PPT eller BUP for en utredning. Da vi ringte fikk vi beskjed om å vente til jeg begynte på videregående skole.
Da jeg begynte på vgs ble det virkelig vanskelig, de andre elevene hadde tatt meg igjen og kommet på et høyere nivå når det gjaldt skole, jeg var sikker på at jeg kjente hjernen min gå saktere og saktere, og på oppgavene vi fikk skjønte jeg ingenting. Alt sa bare "stopp" inne i hodet mitt. Det begynte å utarte seg tydeligere nå enn noensinne. Jeg hadde alltid vært pratsom og urolig, men nå var det snakk om en veldig forstyrrende atferd ovenfor medelever.
Kontrollen på det man sier og gjør er ikke der i like stor grad som hos en roligere person/en person uten ADHD.
Jeg ble ofte kalt dum, og lo av det de første gangene. Etterhvert som tiden gikk begynte jeg å tenke "er jeg virkelig dum?". Men det dummeste jeg kunne gjøre var fokusere på det, tror jeg da. For jeg la mer og mer merke til hvor mange dumme ting som dumpet ut av munnen min, helt uinteressante og urelevante ting. Jeg har mange venner og bekjente som ser ut til å synes at jeg er morsom, og det liker jeg jo, men jeg har også en del bekjente som ser på meg som dum. 
Noe av det vanskeligste er å gjøre ting jeg ikke forstår, siden alt bare stopper opp, og ingenting vil inn i hodet mitt. Lærere, medelever, eller bare hvem som helst kan prøve så godt de kan å lære meg det, men ettersom de gjerne kan det veldig godt så forklarer de det slik de gjør det, og that's it. Jeg skjønner fremdeles ingenting.
Tavleundervisning er også veldig vanskelig, jeg skjønner gjerne veldig lite og mister derfor så og si all interessen for temaet. Utrolig at jeg ikke har strøket i noen fag enda.
At det blir en følelse av å være dum, sier jeg fordi jeg en gang i tiden var supersmart, nå er jeg dum og skjønner ingenting, sier mye dumt, blir sett på som dum, etc. Jeg er lei av å bli kalt dum. Det er så mye smart i hodet mitt jeg gjerne skulle fått ut, det er så mye interessant jeg gjerne skulle lært.. Men det er så vanskelig, jeg klarer ikke formidle det jeg vil si, og jeg klarer ikke konsentrere meg om det jeg vil lære, selvom jeg virkelig vil.
Hvordan jeg klarte å sette meg ned å skrive så mye som jeg nå har skrevet skjønner jeg ikke selv, egentlig. Jeg sliter mer og mer med å lese og skrive, skal det ikke være omvendt? Skal man ikke bli flinkere og flinkere?
Jeg føler meg rett og slett dum og hjelpesløs, for hvordan skal jeg kunne få hjelp når det er få som forstår?

Mange på den forrige skolen min synes jeg var svært negativ når det kom til skole.. Det skyldes rett og slett at skolen fikk meg til å føle meg dum.. Det er ingenting jeg heller skulle gjort enn å droppe ut, men jeg sliter meg heller gjennom skolen, og håper jeg blir takknemlig for det senere i livet.